Bare en tekst jeg skrev .... har ikke tittel på den da...


Jeg ville se det som var vakkert, men alt jeg så var det som var stygt.
Jeg ville føle lykke og kjærlighet, men alt jeg følte var smerte og sorg.
Jeg ville lage verdens vakreste bilde, men hvordan kunne jeg når jeg ikke kunne se det vakreste i verden?
I sinne kastet jeg alt jeg hadde rundt meg, i forakt til meg selv låste jeg meg inne. Hvorfor kan jeg ikke se det som er vakkert? Hvorfor er bare mine dager regnværsdager? Hvor er lykken?

Jeg lette over hele verden for å se noe som er vakkert, men kom bare over krig, død, sorg, smerte, tap? Hvor er alt det pene, hvor er det som skulle være vakkert? Jeg føler meg fortapt i en evighetens onde sirkel, hvor den aldri brekker, hvor den aldri stopper, den bare fortsetter. `

Jeg ser ingenting lengre, jeg er så blendet av alt det som er stygt, i mørket fortæres min sjel, slik den engang gjordet da jeg var barn. Nokk engang sitter jeg alene, med engene tanker som aldri kommer ut. Et ansikt, et falskt ansikt over nett, som prøver å bli hørt, men blir betraktet som et usynlig kunstverk. Jeg er ingen taler, ingen manipulerer slik som Hitler var, heller har jeg ikke tenkt til å være det. Jeg vil ikke sette verden i brann for alt folk ska høre på meg, jeg vil de skal ha et valg, men hvem velger å høre på en jente, en jente som ikke kan stå reist opp på samme tid som hun snakker. Jeg er sterkere enn som så, jeg klarer å reise meg hvor jeg får motet til det, hvis jeg ser en vits med det, men hav er vitsen når folk bare snakker over meg med engang, som om jeg ikke var der.

Å dere stakkars, stakkars små mennesker, dere syn jeg er fæl, men har dere noen gan sett på dere selv. Høylytte idioter, hele gjengen. Intet annet. dere undrer på hvorfor jeg ikke sier noe, hvorfor jeg holder meg tilbake? Vell kanskje dere skulle ta dere tid til å høre, i stede for å bli hørt. Dere undrer på hvorfor jeg ikke ser det pene i verden, hvorfor alt er så stygt, vell. det er fordi alle andre jakter på skjønnhet, det er ikke noe i denne verden som kan kalles skjønnhet lengre. ingenting. skjønnhet er ikke det du lager med egne hender eller kan kjøpe, skjønnhet er det som kommer naturlig, skjønnhet er som en villblomst i en skog, skjønnhet er ørnen som flyr over havet i solnedgang. de simpleste ting, men med alt dette og all denne jaktingen, jeg kan ikke se skjønnhet noen plasser lengre, den er borte, den er fortært, drept, slaktet... det finnes ikke noe vakkert lengre... bare i den dypeste skog, hvor den ene villblomsten gror.

- Meg, Aud-Helen Nikolaisen-

Intens smerte og brukket Hjerte

Du snakker med den du er mest glad i denne verden, han betyr alt for deg. Dere inbiller dere kan snakke om alt, men så skjer det. Dere begynner å diskutere og temaet blir sterkt, den ene tror på noe annet enn den andre, det ender med krangel om hvem som har rett og smålige frekkheter. Den andre føler smerten og aggresjon bygge seg innvendig og vet ikke hva man ska gjøre. Man føler seg syk og ekkel og rister av sinne og vet ikke helt hvordan man skal sette ord på ting og begynner å banne og gir rett å slett faen til slutt, dette gjør at han blir irritert over at man ikke kan ha en diskusjon og ikke er voksen nåkk.

Jeg er så lei av dette, å det sårer meg hver gang for jeg vil ikke bli sint på deg, men i baktanke, hvordan kan du virkelig være så glad i meg som du sier. Du sa at første gang du kyssa meg stoppet hjerte ditt og jeg syntes det var skikkelig koselig sakt og jeg følte det samme, men så presterer du å si at du gir faen i hvem jeg ligger med og mener jeg burdet gi faen i hvem du ligger med... hvem er det som sier slikt til noen di er ufattelig glad i??

Jeg føler noe sterkt for deg, men du føler tydeligvis ikke det samme for meg, du såra meg kraftig en gang, så kraftig at jeg ikke taklet det helt, sårer du meg engang til så vet jeg ikke hva jeg gjør.
Jeg vil ikke føle intens smerte mer og gråte tårer i sjul. Jeg er lei av å gråte, lei av intens smerte, lei av disse følelsene.
Vil være positiv, vil være glad, slik som jeg var da jeg var sammen med deg, da jeg lå i armkroken din, men du er akkurat som alle andre jeg har vert sammen med, følelsesløse idioter som ikke bryr seg om jeg er på døden nær. Jeg er lei av å bli såret gang på gang, lei av å føle smerte, følelsen av ubetydelighet oven for ett menneske som betyr mye for meg. Lei av denne intense smerten. Lei av å ha ett brukket hjerte som aldri gror.